<body><script type="text/javascript"> function setAttributeOnload(object, attribute, val) { if(window.addEventListener) { window.addEventListener('load', function(){ object[attribute] = val; }, false); } else { window.attachEvent('onload', function(){ object[attribute] = val; }); } } </script> <div id="navbar-iframe-container"></div> <script type="text/javascript" src="https://apis.google.com/js/plusone.js"></script> <script type="text/javascript"> gapi.load("gapi.iframes:gapi.iframes.style.bubble", function() { if (gapi.iframes && gapi.iframes.getContext) { gapi.iframes.getContext().openChild({ url: 'https://www.blogger.com/navbar.g?targetBlogID\x3d349435502596776188\x26blogName\x3dRenates+verden\x26publishMode\x3dPUBLISH_MODE_BLOGSPOT\x26navbarType\x3dBLACK\x26layoutType\x3dCLASSIC\x26searchRoot\x3dhttp://renatefashion.blogspot.com/search\x26blogLocale\x3dno\x26v\x3d2\x26homepageUrl\x3dhttp://renatefashion.blogspot.com/\x26vt\x3d-4421280171182183435', where: document.getElementById("navbar-iframe-container"), id: "navbar-iframe" }); } }); </script>

ANA

Det er flere som har spurt om jeg kunne skrive om spiseforstyrrelsene som jeg slet med for en stund tilbake. Jeg har ingen problem å snakke om det så here goes...

Det startet i 8 klasse, jeg ble mye plaget på barneskolen fordi jeg var så tykk. Jeg var jo egentlig ikke noe spesielt tykk, det ser jeg nå i ettertid... Tenk at det skulle gå rundt 10 år før jeg faktisk forsto at jeg aldri var så tykk som "alle" skulle ha det til? Sick. Men i hvertfall, jeg begynte i 8 klasse og begynte å slanke meg, jeg ville være god nok og eneste måten jeg kunne være god nok på var å være tynn. Det begynte i det små med litt trening og mindre mat, men det tok ikke lang tid før jeg ikke spiste noe som helst og raste ned i vekt... En nedgang på 5 kilo på en uke var helt normalt... Etter en stund ble jeg helt ødelagt og droppet ut av skolen. Jeg kom ikke tilbake på 1 1/2 år. Jeg har kun fullført halve ungdomsskolen faktisk.

Jeg satt hjemme, så på tv, trente og gråt. Jeg hadde flere psykologer som kom hjem til meg og prøvde å få meg med ut, prøvde å få meg til å spise.. Det er mye som er blankt i den tiden der, jeg spiste lite og hadde null energi til å lagre minne...

Jeg kunne ikke lese når jeg var på mitt verste, ikke skrive.. Jeg så ikke klart, bokstavene hoppet rundt og jeg klarte ikke konsentrere meg. Når noen snakket til meg var det glemt et par sekunder etterpå, jeg klarte ikke skjønne ting. Jeg slet med å gå på gulvet og jeg slet med å puste... Jeg lå ofte svimeslått på sofaen mens mamma sto å prøvde å snakke til meg... Jeg husker spesielt godt en gang, det var lørdag morgen og jeg hadde ikke spist på ca 2 uker.. Jeg kom sjanglende ned i stua til mamma og pappa og la meg på sofaen. Lå og skalv, slet med å puste og kunne ikke snakke. Mamma moset banan til meg og prøvde å få i meg... Den dagen endte vi på legevakta med meg. Jeg fikk anfall på legekontoret, fikk ikke puste og hylgråt. Jeg var hvit, så rett og slett død ut.. Kald og sliten. Jeg blir helt på gråten når jeg tenker tilbake...

Ikke nok med at jeg hadde ana, men jeg hadde tvangstanker,angst,depresjon og jeg var selvskader. Sov med kniven i senga og satt hver dag og skjærte meg selv opp... Hadde masse sår på hele kroppen. Jeg var livredd alt mulig, jeg så syner og hørte lyder ingen andre hørte... Jeg følte til slutt at jeg hadde mistet alt vett, jeg var blitt gal. Det var helt grusomt.

Jeg ble etterhvert kjørt til Tromsø og UPA (ungdomspsykiatrisk avdeling) for å bli innlagt. Alt mot min vilje selvfølgelig. Jeg hylte og skrek, prøvde å drepe meg selv og skulle hoppe utfor et stup. Jeg var så redd, ville ikke være på den fæle plassen og bli tvingt til å spise. Jeg kunne ikke gå opp i vekt. Var livredd for å gå opp så mye som et gram. Jeg husker ikke helt hvorfor men jeg klarte å komme meg hjem uten innleggelse, mamma klarte ikke la meg være igjen når jeg var som jeg var. Jeg ble straffet med å miste psykologene mine(altså BUP kuttet kontakten siden jeg ikke ble innlagt). Det er helt sykt hvor dårlig behandlet personer med psykiske lidelser og anoreksi blir. De ble sint fordi jeg ikke ville legges inn og da orket de ikke jobbe med meg lenger. Hva faen er det liksom?

Jeg kom meg hjem, laget meg en pro-ana hjemmeside, snakket med andre med spiseforstyrrelser og hadde det veldig fint uten noen som hengte over meg og maset. Men mamma skaffet meg raskt ny privat psykolog.

Psykologer er bullshit i tell you. Ingen hjelp å få, alt du gjør er å kaste bort penger.

Jeg prøvde å være mer ute etterhvert og prøvde å konsentrere meg om å være sosial og glemme maten. Jeg var ute en helg og drakk, det skulle ikke mye alkohol til før jeg kollapset. Lå på bakken og skalv og skrek.. Vennene mine og flere andre stilte seg rundt meg og prøvde å få meg på bena. Therese ropte at jeg hadde anoreksi og de måtte ringe sykebilen. Jeg nektet og prøvde å komme meg vekk, mamma hadde blitt så utrolig sint om hun fikk vite at jeg drakk meg full og var i byen midt på natta når jeg bare var 15.

Når jeg nærmet meg 16 år traff jeg en fantastisk gutt, jeg ble fort forelsket og var masse hos han. Han fikk fort vite at jeg hadde problemer og prøvde å hjelpe. Vi laget masse god mat og han skulle tvinge meg å spise. Alt jeg gjorde var å drikke masse og røyke. Hadde så lyst å spise men turte ikke. På et eller annet vis som tiden gikk klarte Øyvind og få meg til å spise litt etter litt. Jeg fikk bedre selvtillit, følte meg friskere. Klarte gjøre ting uten å måtte legge med ned og kaste etter pusten. Øyvind ble min redning, han klarte å få meg tilbake til den vanlige verden og det er jeg evig takknemlig for. Uten han hadde jeg neppe vært her i dag.

Jeg skal innrømme at jeg ennå har dager hvor jeg tenker på å slanke meg, at jeg ikke er fornøyd med kroppen min. Men jeg prøver å tenke positivt og holde meg unna fordi jeg vet det er veldig lett å falle tilbake igjen. Jeg tviler på at jeg noensinne blir helt frisk, at jeg blir kvitt de tankene men så lenge jeg har det som jeg har det nå klarer jeg meg bra.

Det her ble litt frem og tilbake, måtte bare skrive etterhvert som jeg husket. Om det er noen som lurer på noe er det bare å spørre, jeg svarer gjerne :-)

Etiketter:


19. september 2008


51 kommentarer legg inn en kommentar

Favoritter
Petra
Lina
Linda-Mari
Lena
Maria
Elin Kling
Jak & Jil
Michaela
Ingunn
Emma
Arkivet
  • august 2007
  • oktober 2007
  • november 2007
  • desember 2007
  • januar 2008
  • februar 2008
  • mars 2008
  • april 2008
  • mai 2008
  • juni 2008
  • juli 2008
  • august 2008
  • september 2008
  • oktober 2008
  • november 2008
  • desember 2008
  • januar 2009
  • februar 2009
  • mars 2009

  • Layouten
    Designet av Ine.
    Få din egen?

    Renate

    Hei jeg heter Renate og velkommen til min blogg :-) Her skriver jeg om mote og legger ut mine outfits. Send meg en e-mail?
    Counter
    Besøkende siden februar 2007:
    website hit counter


    Shop
    Besøk min salgsblogg hvor du kan kjøpe billige klær,sko og smykker! Klikk her for å gå til salgsbloggen.
    Annonser

    Dersom du vil annonsere her, ta kontakt med meg på e-mail.